Roe ned eller gire opp??

Siv var en snartur innom helgen som var og nevnte i en bisetning at hun lurte på hva hun likte best.. det å roe ned- eller dra opp en hund!?

Jeg har vel bare hatt hunder jeg har måttet dra opp i lydigheten, mer eller mindre.

CIMG0739I voksen alder har jeg bare hatt 3 hunder. Først den skjønne, nydelige curlydamen Luni. En dønn stødig og stabil hund, født ferdig sosialisert og miljøtrent 😛
Hun var en vanvittig behagelig hund å ha i hverdagen, men fy søren hun krevde sitt i forhold til trening.. ja all type trening egentlig 😉
Tanken var i utgangspunktet at hun skulle trenes til reddningshund, men det ga vi etterhvert opp da hun egentlig ikke syntes NOE SOM HELST var verdt det å løpe så mange hundre meter i skogen for.. hverken pølse, pipeball eller biff stroganoff 😉 Hvertfall ikke om det var varmt, eller litt for kaldt.. eller litt for fuktig i lyngen ;P
Vi prøvde oss deretter på jakt, til jaktfolkets forlystelse! Om ikke annet var vi god underholdning da hunden ikke eide hverken jaktlyst eller andre retrieveregenskaper. Hun syntes ikke noe om vann og nektet plent å gå uti dersom det ikke var godt og varmt i vannet. Igjen vurderte hun innsats i forhold til avkastning NØYE før hun gjorde noe som helst..
Lå apporten litt langt ut i vannet kunne hun godt finne på å snu halvveis eller bare se dumt på meg eller skytter. Pipeballen var verdt det å hente 2-3 apporter for, men ikke mer! Nei, man måtte da ha egenrgi igjen til å LEKE med den pipeballen også!
Til syvende og sist forsøkte vi oss på LP, og her ble vi værende. Treningen måtte derimot legges opp etter alle kunstens regler, hun måtte være sulten, uthvilt, ha korte korte korte økter etc. Rett før hun måtte avlives (grunnet blandt annet allergi) hadde hun opprykket til kl3. Men om vi hadde så mye i de 2 øverste klassene å gjøre vet jeg neimen ikke. Det hadde hvertfall krevd at vi hadde startet sparsomt men jobber MYE med kjeder- og konkurransetrening, noe jeg den gang da hverken hadde kunnskapen til å se eller kompetansen til å gjennomføre!

47484_466227329972_529689972_6453101_3535467_n

Et år etter at vi måtte ta forvel med Luni kom Maximus inn i livene våre. Nok en selvsikker og trygg hund, med liten interesse for lek den også.
I oktober 2008, når han var 6mnd gammel, deltok vi på vårt første Maria Brandel kurs og fikk øynene opp for den virkelige verdien av lek, individtilpasset trening, kjeder/utholdenhetstrening og konkurransetrening. Artig å ha en «gammel» blogg å gå tilbake til da jeg har funnet innlegg fra kurset både HER (lek) og HER (litt div om kurset)
Med krum nakke gikk jeg igang med «operasjon lek», et prosjekt som skulle vise seg å vare i 2 år. Jeg lærte mye, blandt annet å ikke henge seg opp i hvilken- og hva slags lek andre syntes du bør bedrive. Har man en litt lavtemperert hund er det viktig å finne ut av hva nettopp DEN hunden foretrekker av leker, på hvilken måte man kan pirre den og dra det ekstra lille ut av hunden. Regler i leken la vi fort bort, ja med unntak av å avlevere leken på et mer eller mindre effektivt vis, slik at vi fort kunne stå klare til ny repetisjon! Etter mye utforskning fant jeg ut at for Maximus var den desidert kuleste leken «sisten», der jeg løp etter han for å få tak i leken, noe jeg i utgangspunktet ble frarådet av mange men som fungerte aldeles utrmerket for oss. Favorittlekene var babyleker- små leker som ranklet og skranglet- noe som gjør at jeg idag er rimelig spent på hvordan det skal gå når vi får baby i hus 😛
Nå skriver jeg meg litt bort her.. poenget er hvertfall at Maximus viste seg å være en roligere hund han også, en lavtemperert hund uten den store interessen for lek. En vanskelig hund å belønne da man hadde så få gode forsterkere til rådighet! Han måtte også gires opp og skulle vi kommet opp i eliteklassen ser jeg for meg at det hadde krevd en hel del kjedetrening og konkurransetrening og beskjedne antall starter!
Allerede som 2åring ble han derimot pensjonert grunnet smerteutslag under trening, men han rakk nå å få opprykk til kl3 innen vi satte kroken på døra.

DSC_1778_redNå skulle man kanskje tro at jeg ønsker meg en høytemperert hund å trene med, nå når jeg skulle kjøpe en hund til og hadde ambisjoner om å endelig komme meg opp i de øverste klassene??
Veldig mange som har hatt hunder med litt lite drivkraft og motivasjon ønsker seg jo dette.. Tenker seg at det skal bli så mye bedre da.. med en hund av den «kvikkere» typen.. Men nei… Jeg liker helt klart best å gire opp! Gi meg heller en litt roligere og mer konsentrert type, som man kan jobbe opp her og der, enn en type som tenner på alle pluggene i rekordfart.

Nå må jeg presisere at jeg ønsker en hund som selvfølgelig er klar for action, en hund som leker godt, er lett å belønne og lar seg engasjere. Noe midt imellom er jo som oftest det aller beste, DET gjelder jo ikke bare hundetype 😉 MEN en virkelig høytemperert hund hadde nok rett og slett blitt for mye for meg! En litt roligere og mer konsentrert type kan lett jobbes opp her og der, mens man med en hund av typen «trykkoker» hele tiden må være så utrolig bevisst. En slik hund bygger utrolig fort skyhøy forventning til visse punkter og momenter om man ikke er obs og forsiktig. Man kan lett få bevegelse på labber og en altfor høy verdi i alle fartsmomenter- eller i de aktive momentene generelt. En slik hund er lett å gire, kan fort bli frustrert og svare med lyd. Det er heftig med høy fart og raske momenter, men om hunden fort mister konsentrasjon eller fort koker over spiller de på en måte ingen trille…
Når jeg har pratet med mennesker som har slike hunder- eller hunder med disse tendensene sier de ofte at det er som å kjøre en formel 1 bil- uten lappen! Jeg har selv kun hatt følelsen av å sitte i passasjersetet, hvorpå hunden har tatt kontrollen over styringen, en eneste gang.. og det var andre gang vi startet eliten. Ingen god følelse skal jeg si dere. En følelse jeg idag har klart i tankene til enhver tid, slik at jeg passer på å balansere treningen bedre!
Jeg følger spesielt to stk hundetrenere med slike hunder, høytempererte altså, og tar av meg hatten for hva de klarer å få til med sine. Ja for jeg er ikke i den minste tvil.. det må være vanvittig utfordrende til tider.
Mona Kjernholm sin Fira og Helene Lindström sin Tarzan er av denne typen hund, dette kaliber. De av dere med slike hunder oppfordres til å følge kanskje spes Helene sin blogg da hun skriver mye om emnet!
Jeg tar av meg hatten for disse utrolig dyktige trenerne! Under følger et klipp av Mona og Fira. Som dere ser en intens hund med MYE heftige detaljer! Men å holde den samlet gjennom programmet har nok krevd MYE trening, både opp imot- og på stevnedagen! Tipper det er et hovedfokus på hver bidige trening!

 

Selv føler jeg at jeg i Ember har fått det som passer megselv helt klart best! Ikke blandt de mest lavtempererte og ikke blandt de høytempererte, men en type «midt imellom» hund. En konsentrert type hund, som jeg i LP’en må legge litt ekstra forventning og kriterie på fart histen og pisten.. men som lett lar seg justere da han er lett å belønne! Ja for det er det som skiller han fra mine tidligere hunder… sammen med det faktum at han er hakket vassere i forhold til energinivå! ! Han er lett å belønne og ergo også lettere å trene, lettere å bygge engasjement og forventning hos. Det er lettere å bygge fart og intensitet der man ønsker- men beholde roen der man ønsker det!  Vi vil nok aldri få de heftigste momentene, med fart det ryker av, men de vil til gjengjeld etterhvert bli stabile og bra da han hele veien har med seg hodet!!
Nei jeg sier det igjen: Gi meg heller en hund jeg må gire noe opp enn en jeg hele tiden må tenke på å roe ned!

Jeg gjør ting jeg ikke kan!

I have a dream, et mål.. kanskje ikke så realistisk men dog.
Jeg drømmer om å starte Begynnerklasse Retrieverjakt ila senhøsten!

Det hele startet med at motivasjonen for å trene jakt var en premiering, en hvilken som helst premiering egentlig. Slik at vi kan stille bruksklasse på utstilling og dermed kanskje ha litt lettere for å få den gule sløyfen vi mangler for å få fingrene i lydighetschampionatet.
Når jeg så smått begynte å trene litt jakt, nå for noen uker siden, gikk det derimot opp for meg at det var mye lettere å trene i høygravid tilstand enn LP! Ja det en fantastisk måte å aktivisere begge dyra uten å bli så sliten selv! 😉
Nå når jeg har hatt noen jakt-økter begynner derimot motivasjonen for alvor å melde seg, fordi det er en utrolig artig aktivitet I SEG SELV!…. det merkes at den gule lille labben min er som skapt for dette 😛

Jeg har kviet meg litt for å starte treningen. Har hørt så mange historier og meninger om at vi LP/ Bruks- folk ødelegger retrieverene våre, at jeg var  redd de hadde rett! At jeg gjennom LP trening, lek, ballkasting og herjing, hadde skapt et stresset monster. Men den gang ei.
Kan tenkes jeg bare har en Jævelig bra hund, en meget balansert labbegutt med utrolig lett for å veksle mellom sinnstemninger. Kan tenkes jeg har klart å beholde en god balanse mellom ro/ aktivitet og intensitet gjennom treningen. Eller det kan tenkes at summen av disse to tingene tilsammen har gjort utslaget, men summa summarum så har Ember virkelig imponert meg stort!

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør, men prøver å tenke fornuftig og legge opp en individuell plan. Planen legger jeg ut ifra det jeg TROR er viktige faktorer innen jakten, Ember sine sterke- og svake sider i forhold til dette og det jeg anser som de største potensielle utfordringene. Hittil har vi tatt «baby steps», men det tror jeg egentlig bare er en god ting, så blir det ikke for vanskelig hverken for Ember eller meg.
Og til tross for at Ember har imponert meg hele veien hittil vil jeg fortsette å avansere sakte men sikkert for å unngå stress og frustrasjon i jaktlig sammenheng. Vi er så godt igang at jeg ikke vil ødelegge denne fine starten med å bli for overilt begeistret og bare dure iveg!

Prioriteringene framover blir derfor (veldig grovt skissert her)
1) RO; RO; RO!!/ Stadga. I stadig vanskeligere situasjoner. Vi må jobbe oss systematisk opp mot stadga ved vann. Dette kommer vi til å trene MYE på!
2) Søk. Jeg ønsker at han skal søke med lav nese, søker effektivt uten altfor høy fart. Han skal søke fra han sendes- og hele veien ut i feltet. Følge opp hver vittring!
3) Markeringer av varierende vanskelighetsgrad. Både på land og på vann.
4) Dirigeringer- rett fram (for man trenger vel ikke annet i BK?)

Jeg skal vel strengt tatt klare meg uten så mange fløytesignalene i BK, eller? Vektlegger ikke denne klassen først og fremst hundens egen evne til å løse oppgavene?

Under følger en liten snutt av… ja.. At jeg gjør ting jeg ikke kan 😛
Som en ledd i RO/ Stadga treningen la jeg igår opp en økt med «hold deg hos meg til tross for forstyrrelser», i bevegelse.
Foran oss går Tine og kaster dummys… Og føler seg ganske dum da hun har fått beskjed om å «kvakke som en gås eller and» før hun hiver! Hahahahahahaha… Jeg ELSKER når man får treningsvenninder til å gjøre slike sære greier!!! 😀
Bak går Renate og sier ifra når Ember ser ut i terrenget (som i en jaktfot) og ikke opp på meg (som i en LP fot)
Når jeg ser på filmen lurer jeg derimot på om jeg bare skal «gå på», uten å bry meg om hvor han titter. Det viktige er at han velger å bli hos meg inntil han får beskjed om noeannet! Jeg regner med at han uansett etterhvert vil forstå at dette ikke er en LP-fot- når den flyttes ut i skogen med helt andre miljømessige premisser enn vi har på LP banen!??
Og SÅ viktig er det uansett ikke med en «renavlet jaktfot» i BK da markeringene i denne klassen vil komme mens vi står og venter på dem! Alltid annonsert på forhånd av skudd!

Jakt trening

Jeg har funnet ut at det er MYE lettere å trene jakt enn LP nå. Jeg kan liksom dasse litt rundt i skogen, hive noen tøyposer hit og dit og i det hele tatt ta det ganske easy!
LP treningen, med min hund hvertfall, krever litt mer. Her må jeg helst kunne leke og herje litt, gi av megselv, tenke forskjellige typer belønninger, belønningsplassere både her og der, være mer obs og på allerten hva gjelder timing etc, mens det i jakttreningen enn sålenge i stor grad dreier seg om RO for vår del!
Belønningene kommer stort sett i passive momenter, belønningene er rolige, det er mat, ikke noe hopp og sprett eller sprell.
Hihi… følte meg som DEN skogsnissen igår da jeg var ute og trente litt.. Ruslet fram og tilbake på en liten skogsplett og gjemte ting under trærne. Veldig fremmed følelse for meg det der med jakttreningen. Det ER gøy, for all del, bare VELDIG anderleses enn LP treningen!

Det å flytte/bryte forventninger

Forrige helg var det duket for «Den nye Champagnen» sitt tredje treff.
For egen del var dette en treningssamling litt utenom det vanlige da jeg aldri har kommet SÅ uforberedt noen gang!
Litt merkverdig å dukke opp på noe slikt uten spesifikke mål framfor seg, noe å jobbe med og imot. Har ikke meldt på noen stevner, det er ingen momenter som MÅ være ferdig/ forbedret innen en viss tid, ingen aspekter i treningen jeg MÅ ta tak i…… Hvertfall ikke som jeg KAN ta tak i på det nåværende tidspunkt.. Det føles merkverdig og litt trist, men på samme tid helt rett! Helt rett å ikke ha større planer og ambisjoner enn å se hva den nærmeste fremtiden bringer! Hvor mye overskudd, tid og ork jeg vil ha til å trene de første ukene, ja kanskje til og med mnd’ene, etter at babyen er kommet!
Jeg befinner meg altså litt på «pause» om dagen. Nå er det ikke mange ukene igjen før livet til alle her i huset vil bli… tja, om ikke snudd på hodet så hvertfall ganske så anderledes! 😉

At man selv befinner seg på «pause» betyr derimot ikke at man ikke kan ta del i- og glede seg over andres trening og målsetninger!!!
Jeg var tilstede på samlingen 4 timer både lørdag og søndag. Trente litt selv, men i all hovedsak gledet jeg meg stort over å diskutere trening, observere de andre i aksjon samt ikke minst se hvor langt de andre jentene var kommet med sine målsetninger siden sist! Må si jeg ble- og fremdeles er grådig imponert! For en gjeng überdyktige hundetrenere!!

EN av tankene som virkelig slo meg hardt dette treffet er hvor «ringkloke» elitehundene etterhvert blir!! Når jeg tenker etter har jeg sett det på flere elite ekvipasjer, men det har liksom ikke slått meg ORDENTLIG før nå! Hunder som er blitt så drevne og sikkre på hva det er de skal gjøre at de til slutt er hellig overbevist om at de egentlig ikke behøver oss 😉 Noen begynner å utføre momentene i z-ruta helt av seg selv mens andre bestemmer seg selv for hvilken av apportene i dirigeringen de skal hente. Det tar sannelig ikke lang tid heller, før de begynner å finne ut av slike ting. Men det skulle vel egentlig bare mangle da disse hundene våre er RÅ på å se sammenhenger og det er nettopp dette som gjør at de lærer så fort!

Det mest utfordrende ved dette, når hundene begynner å ligge «forut» for det vi ønsker i tankegangen er at de ofte får HELT FEIL fokus. Helt feil tanke og helt feil engasjement.
Dette kommer veldig klart frem idet du har en hund som sitter i utgangsposisjon og tenker på å LØPE FORT ut til neseprøvene, mens vi egentlig bare vil at den skal sitte rolig og behersket- og tenke på nettopp det. Det er bra at den kjenner igjen hva som nå kommer av moment, slik at den er forberedt og trygg på hva den skal, men den får ikke «snike fram» eller hoppe over viktige deler av utførensen og tankegangen. Tenker den kun på å LØPE FORT ut til neseprøvene får man fort bevegelse på labber, tjuvsterter etc.. og det vil vi jo ikke ha! Det blir akkurat like feil som om den kun tenker på apporteringen.. den skal jo søke rolig og behersket over pinnene først! Ikke bare hurtig plukke opp første og beste pinne!

Et annet eksempel, hvor man faktisk ser det litt motsatte, er det å løpe ut til kjegla/ fremadsendingen før apport dirigeringen. Mange hunder, inkludert min egen, tenker så fælt på den apporten de skal hente at farten går drastisk ned ut til kjeglen. Legger jeg opp situasjonen slik at den ser lite konkurransemessig ut, blandt annet ved å ikke ha noen som legger ut apportene, skjer det ikke- da løper han så raskt han bare kan. Idet noen kommanderer og legger ut apportene derimot, ja da VET HAN at han skal hente en av apportene og «låser seg» litt på det, farten til kjeglen går ned og han konser egentlig kun på neste steg i utførelsen- nemlig selve apporteringen!

Og så har du jo de hundene som kan «låse seg» på det meste av utstyret som sår framme på en LP bane, og bli så fokusert på dette at de helt glemmer å høre etter. Hunder slik jeg beskrev ovenfor, som låser seg på en bestemt apport ved kjeglen og gjerne nistirrer denne i senk slik at det blir nærmest umulig å bryte forventningen og sende hunden på den rette apporten!

Vi jobbet alle med dette i diverse former denne helgen! Både det å blande forskjellige momenter og øvelser i en eneste stor og god smørje, slik at hunden virkelig må høre etter, samt det å gjøre det konkurranse likt men bryte de negative/utfordrende forventningene hunden da opparbeider seg!

ET par eksempler på det førstnevnte kan være å «Rote til øvelsene, men på en planlagt måte». Du kan stokke om på alt av momenter/øvelser, mer eller mindre konkurranselikt. Se gjerne på Maren sitt eksempel. Så konkurranselikt som dette behøver det derimot ikke å være:

En annen morsom «øvelse» er «Klokka- with a twist» (En kjent øvelse for de som har vært innom retriever-og dirigeringsarbeid.)
Du begynner med å stelle hunden framfor deg- noen meter unna med nesa mot deg- og hiver en leke bak hunden. Den vil nå ha stor forventning bakover men du sender den IKKE bakover, du sender/ roper den heller inn til deg med et «kom» eller liknende for å få en leke her! Snart bygger du gradvis på med leker både bak hunden, på begge sider av hunden samt leke hos deg i front og sender dit du ser hunden minst forventer å bli sendt!
Når hunden begynner å bli god på leken kan du bytte ut lekene med feks apporter, en rute, neseprøvesøk eller liknende.
Se for deg hunden i midten av en «klokke», med en leke kl tolv, en rute kl tre, du kl seks og en apport kl ni. Nå er det bare å sende iveg..

tegning klokka2

Det å gjøre øvelsene konkurranselike, for så å flytte eller bryte forventningene er akkurat så enkelt som det høres ut. Stell deg foran et hoppehinder eller en kjegle, få en kommandant til å si at øvelsen starter eller at du skal sende videre og belønn hunden for å ikke tenke på hoppet eller tyvstarte på apporten. Kanskje vil du at hunden skal ta kontakt med deg før den får «startsignal»? Isåfall venter du på dette før du belønner! Eller, gjør det så konkurranselikt som mulig, men belønn et moment hunden virkelig ikke forventer! Har du en hund som tenker VELDIG feil…. som sitter og tripper idet du får apporten så må du huske å gjøre det så enkelt i starten at dere får til noen vellykkede repetisjoner raskt! Det hunden gjør ofte blir den god på så her lønner det seg ikke å strekke strikken for langt. Gjør det enkelt i starten og pøs heller raskt på i vanskelighetsgrad når dere får det til!

Hadde jeg visst hvor fort disse firbente vennene våre lager seg slike systemer, hvor lett de plutselig ligger et hestehode foran oss, ville jeg ha startet denne treningen MYE tidligere.. Allerede i grunntreningen! Jeg starter derimot i det små nå… Og har planer om å trappe ganske heftig opp etterhvert som flodhestkroppen tillater det! Dette vil jo også bare øke tryggheten i momenter og øvelser, samt sikkre ytterligere signalkontroll.. ja så nå gleder jeg meg til å spikre det som spikres skal! 😀

Canis-treff

1541317-9-1364115576991
Foto: Eva- Lena Buhaug

Maximus, Ember og jeg har vært på Canis-treff i Drammen hundepark! Jeg har jo tuslet rundt her hjemme på dagtid en gooood stund nå, og det er rart hva en får med seg av info på webben da gitt! Som blandt annet at Lotte Nordli har fått seg valp, og i den forbindelse like så godt leide nesten hele Drammen hundepark i 3 timer! Hun la ut en invitasjon på Canis der hun inviterte alle som ønsket ned i parken Lørdag som var, for sosialt samvær og trening av hund! Det kaller jeg ansvar for egen miljøtrening! 😛

Jeg øynet selvfølgelig en kjempe god mulighet til å få trent med stevnelike forstyrrelser, masse fremmede hunder og mennesker rundt i hallen, og å ta tak i det som har gått desidert dårligst på de to siste stevnene… nemlig FVF!
Det passet egentlig fantastisk!! Ja, for når får man liksom samlet et 30 talls fremmede hunder, av alle slag, inne i en slik hall- eller på en «stevnelass», plassert de naturlig rundt omkring i lokalet- FOR SÅ Å TRENE?!

kollageembercanistreff

Som sagt så gjort. Jeg hev begge bikkjene inn i bilen og kjørte ned til Hundeparken.
Først fikk Maximus «skinne» litt.. Det er nemlig rart med det, når begge guttene er med er det ALLTID Maximus som stjeler all oppmerksomheten! Det er HAN som gjør at folk kommer bort og vil prate, HAN de blir bergtatt av og syntes er såååå flott! Denne gang var intet unntak 😉
Han fikk snurret og rygget, hoppet og sprettet, sittet bamse og gått på to….. og selvfølgelig gjort «glansnummeret» sitt: parradert som en liten spansk ponny 😀 Hihi… han ER til å spise opp!

Og SÅ var det Ember sin tur da! Innen han var på plass i hallen var den ganske så full, PERFEKT!! Jeg håpet på å få fram noe av det jeg har fått på stevnene, at han detter ut, blir stående i holdter etc. Men fikk vi det tror dere??? ….. i SVÆRT LITEN grad desverre :/
Til tross for at alle hundene og førerene var nye var det vel kjent plass da… Ikke vet jeg.
Alle holdtene satt, til tross for at jeg utfordret Ember ganske kraftig. Satte han HELT oppi fremmede mennesker, hunder, ja til og med hunder som bjeffet.
Jo flere ganger vi FÅR TIL slike vellykkede treningsøkter, med så store forstyrrelser, jo lettere vil det også bli på stevner. Slikt sett var økten vellykket. Jeg HADDE derimot håpet at jeg skulle få det frem dette «rusket»i større grad, slik at jeg kunne sett hva som bød på de største utfordringene (om det nå er slik at det finnes en fellesnevner) og ikke minst fått feilet han for det- samt fått muligheten til å utføre på nytt. (Noe man ikke får på stevnedagen)
Ember begynner å bli så dreven i gamet nå, er i bunn og grunn meget sikker på alle delmomentene og øvelsen FVF i sin helhet, noe som gjør at det nå er på tide å stå hardt på kriteriene sind igjen. DET ER IKKE GREIT Å FALLE UT, og HVERTFALL IKKE å misse en holdt eller vending!!!!

Nå var jo planen min å IKKE trene noe FVF fram til etter barnet er kommer, men jeg følte jeg ikke KUNNE la denne muligheten gå fra meg.
Det var ikke så dumt at det ikke var godt for noe, ja for nå vet jeg i tillegg hva jeg har å gjøre når jeg får kommet meg ut på trille/trene-turer i sommer: Trille/ kjøre til forskjellige plasser og tydeligvis ikke bare trene posisjon.. men fokus i tillegg!
Hahahahahaha… det blir liksom aldri bra nok og det dukker til stadig opp et eller annet … og takk og pris for det! Tenk hvor kjedelig det hadde vært når hunden fylte 3-4 år da, og man plutselig ikke hadde mer å trene på 😛

Ååååååå som jeg gleder meg til sommer og sol! Håper jeg får trent MASSE!

Og sånn helt til slutt: Takk Lotte for et vanvittig bra initiativ!!

Nedtrapping

NÅ er det bare å bite i det sure eplet, kroppen setter begrensninger for treningen. Den er TUNG (de ekstra 20 kiloene (!!!) kjenner jeg godt), bekkenet har begynt å gjøre vondt og passer jeg ikke på å ta det med ro ila dagen låser det seg helt utpå kvelden. For ikke å snakke om pusten! Gud bedre.. å hive etter pusten på vei opp en liten bakke eller det å få melkesyre i beina av å leke litt med hunden er en ny opplevelse :/
Kjedelig, MEN på en måte også litt bra!

602721_10151298311871044_1839412005_n (1)

Bra i så måte at jeg får tatt tak i småplukk og detaljarbeid, som å stramme inn på kriteriene i avstanden og komme ut på andre siden av sommeren med en helt RÅ avstand. Jeg har dessuten et mål om å bruke den nærmeste tiden- frem til kroppen blir litt mer «brukervennlig» igjen- til å shape en hel del triks! 😀
Maximus kan masser av kule triks, triks for kroppsbeherskelse etc etc, mens Ember… Skal jeg være helt ærlig kan han kun et eneste stakkarslig triks; det å løpe rundt noe 😦 *Skammer meg*

kollage embermjøndalen

Er selvfølgelig igang allerede 🙂
Avstanden er vi godt igang med. Enn sålenge har jeg langt hovedvekten på oppsittet, at denne skal skje i en stk frambensbevegelse.. Heretter er «stegvise» oppsitt der Ember beveger frambeina i flere etapper bannlyst! NU har jeg bestemt meg for å jobbe oss gjennom alle momentene, slik at de funger AKKURAT SOM JEG VIL HA DEM også på lang avstand, med forstyrrelser etc. Skal bli artig å etterhvert kvalitetssikkre bevegelsene!
På fellestreninger- de jeg orker å dra på- skal jeg fremdeles fokusere på innkallingen- spesielt stå-momentet, apport dirigeringen, ruta og metallen. De kan alltid bli bedre og kvalitetssikres ytterligere!! «fot øvelsene» legger jeg derimot nå på hylla intill videre!

Og SÅ har vi begynt på rygging, snurre og sitte bamse! 😀
Merker godt at «shaping» kondisen til Ember ikke er den beste.. når jeg tenker etter er det jo faktisk en god stund siden han lærte noe HELT nytt. Brorparten av det vi har holdt på med det siste halvannet året har han jo allerede hatt forkunnskapene til. Et eksempel er mannekengen, han har allerede kunnet bevegelsene og signalene til det å sitte/dekke/stå i bevegelse ved foten… men måtte lære at de alle momentene kunne opptre sammen og at man virkelig måtte høre etter for å skille på signalene! Det samme gjelder ALLE de andre øvelsene i Eliten.. Ikke en eneste HELT NY bevegelse, ikke et eneste helt nytt signal!
Jeg merker at han blir fort sliten og koker raskere over enn hva Maximus gjør når vi driver shaping av helt nye bevegelser. Det stiller litt andre krav til meg enn hva jeg er vandt med når det gjelder Maximus, noe som gjør det hele kjempekult!!

Nå høres det jo ut som om vi fremdeles trener mye… noe vi virkelig ikke gjør. Treningsmengden nå kan ikke sammenliknes med hva den ellers har vært. 3 dager i uken med treningsmakkere og 2 ganger «egentrening» er nå byttet ut med noen minutter shaping annenhver dag og en «fellestrening» i uken der jeg egentlig er mest sosial… 😛 Jaja.. det er viktig å også prioritere kaffe, vaffler og hyggelig hundeskravling ;D