Litt langt fram

Tilbakemeldingene og rådene rundt forrige innlegg har ikke latt vente på seg. Tusen takk alle sammen! Det har vært utrolig artig og spennende å lese variasjonen i alle rådene!
Jeg har tatt med meg alle tipsene, gått i tenkeboksen og funnet ut at jeg ikke vil kunne slippe en dårlig posisjon igjennom… Jeg er så altfor rigid, det vrir og vender seg i hele kroppen når jeg føler han kommer for langt frem og dessuten blir jeg gående på en aldeles merkverdig måte selv. Ser ut som om jeg er i ferd med å tippe bakover!

Jeg ba nemlig Trine Frøshaug (forøvrig et like stort petimeter som meg selv) ta en liten videosnutt i helgen som var, for å med egne øyne kunne se akkurat hvor ille det er. Hittil har jeg jo kun følt at det har vært noe galt!
Planen var å bare gå i et par minutter, hverken belønne eller feile, for å se hvordan det egentlig ligger an. Holder han feil posisjon hele veien, pendler han mellom rett og feil eller trekker han lenger og lenger frem etterhvert som jeg går?
Når jeg så gjennom filmen kommer det helt klart frem at det FØLES verre enn det er. Han trekker frem, men det er bare er snakk om noen cm. Det er forsåvidt nok for en pirkepinn som megselv, jeg klarte ikke engang å la være å feile han til tross for planen om ikke å gjøre dette. Jeg bare MÅTTE inn å «korrigere» posisjonen 1 gang ila snutten.

Her er snutten:

Etter å ha sett filmen tenker dere kanskje «skryter hun på seg denne graviditeten???»
Jeg ble nemlig kjempeskuffa da jeg så snutten selv og ikke ser den KJEMPESTORE magen jeg kjenner er der! 😉 Ja for jeg LOVER altså, jeg ER blitt stor!! Ser ikke lenger mine egne tær engang!!! Meeen, det syntes altså ikke på filmen… Filler’n… FILMEN LYVER!!!! 😉
Nesten så jeg må ta et bilde å legge ut, men det har jeg lovet vennindene mine at jeg IKKE skal gjøre!! Slik gjør man bare ikke har jeg forstått.

Jaja.. det var en liten digresjon, over til posisjonen igjen!
Det JEG ser på filmen er en hund som prøver litt FOR mye i FVF, som forsåvidt finner en fin posisjon i vendingene men trekker noen cm fram på rett strekkene. Jeg var sikker på at posisjonen kom av magen, men nå vet jeg neimen ikke lenger. Summa summarum spiller det vel egentlig ingen rolle heller, faktum er uansett det samme!
Planen er som følger:

• Bruke mye omvendt lokking. Plutselig ta ut hånden og kjøre beinharde kriterier på «frys», både på rettstrekker,  i vendinger og i alle tempo. Jeg håper at Ember vil få ned intensiteten noe og istedenfor å tenke «GÅ PÅ, GÅ PÅ» tenke at han «må ta det litt Easy, man vet aldri når man må bråstoppe og fryse til».
• Belønne mer i de «passive» momentene i FVF, slik som holdtene og det å sitte og vente i disse!
• Jobbe mye ro- bare det å GÅ rolig på- i sakte marsj.
• Feile han konsekvent idet han trekker for langt frem.

Vi, dvs mine kjære treningsmakkere og jeg, prøvde oss litt fram nå på mandag og syntes vi hadde en riktig så bra plan som fungerte godt!
Jeg skal ta en liten filmsnutt en av de nærmeste dagene slik at dere også får se!!

Reklame

Om prioriteringer

Nå er det ikke lenge til Hundefestivalen her i Mjøndalen går av stabelen. 3 uker for å være helt presis. Jeg har selvfølgelig meldt oss på, det skulle vel bare mangle når det tar 5 min å kjøre til stevneplassen! 😉

Prioriteringene i treningen fram til start har stort sett vært ganske klare, helt til nå nylig. Etterhvert som magen har vokst frem har nemlig posisjonen under FVF sakte men sikkert krøpet lengre frem. Jeg har forsåvidt bare ventet på at det skulle skje og har hele tiden vært eplekjekk nok til å uttale at jeg tror det er et spm om kriterier- hvorvidt du lar det skje eller ikke, noe jeg forsåvidt fremdeles tror på.
Det er bare en hake… i hvilken grad skal man prioritere det framfor andre ting fram mot start??!?
Jeg er nemlig en stor tilhenger av ENTEN-ELLER, SVART- ELLER HVITT.For hva lærer hunden av å noen ganger bli feilet for en dårlig posisjon mens man andre ganger slipper det gjennom. Det ville hvertfall langt ifra bli den effektive læringen jeg er på jakt etter.  Hadde jeg skullet sette alle kluter til ift posisjonen ville det altså by meg sterkt imot å slippe gjennom «nå og da», som feks i mannekengen, en transport eller i en kjede.
Det er bare det at det nettopp er denne type trening vi trenger fram til start! Det er kjeder og konkurranserettet trening som i utgangspunktet var prioriteringen de siste 3 ukene!!

Ja så hva gjør man da folkens? Hva mener dere?
Skal man

a) la være å trene FVF, eller i det minste trene det så lite som mulig.
Legge oppkjøringen til stevnet, kjedene og konkurransetreningen, opp slik at jeg går minst mulig FVF, men fokuserer på de andre øvelsene? Isåfall må jeg jo regne med at FVF’en kan bli virkelig dårlig på stevnet. Jeg må i tillegg dessuten transportere hunden «løs» mellom øvelsene, noe jeg ikke i utgangspunktet er spes fan av med Ember. Det fører fort til at han faller ut av vår lille boble.
Det jeg derimot er mest redd for: Vil denne fremgangsmåten føre til at vi drar med oss en unote til senere? At manglende fokus på den dårlige posisjonen vil «smitte over» til den dagen magen er tilbake til normalen.

B)  ta tyrene ved hornene og tenke at dersom man tar tak i dette nå- ja så vil det også være med å befeste posisjonen ytterligere til senere. Til magen er borte, barnet har kommet og vi igjen skal ut å trene samt starte.
Skal jeg kjøre STEINHARDE kriterier og momenttrene FVF og mannekeng for seg selv, og heller kjede alle de andre øvelsene? Jeg KAN jo ha samme øvelse opp til flere ganger i en og samme kjede, så lengre kjeder kan vi såvisst få til uten de to øvelsene med mest FVF. Jeg kan gjøre det samme når det kommer til konkurransetreningen, bare la være å utsette FVF for dette.

Eller har dere kanskje andre alternativer??

Innvendingen mot det siste alternativet er at jeg da mest sannsynlig må lære Ember helt nye referanser- eller gi han helt nye tanker om dere vil, når det kommer til hva han faktsik skal gjøre i FVF. Jeg funderer på om det er verdt det?? Er det verdt det å knote med å gi hunden en helt ny tankegang i FVF når den fram til nå har fungert helt utmerket?? Joda, jeg har hatt skjeve og til dels trene holdter, men POSISJONEN har jo vært bra!! Blir det «stor ståhei for ingenting» eller ville det være en bra ting? Denne magen vil jo bli borte mener jeg… Jeg er ikke fet for alltid 😉

Og så helt til slutt: Hvilken «nye oppgave» skulle jeg isåfall lært han å fokusere på når vi går FVF??
Å kun følge venstrebeinet bortfaller da jeg har lært han å også følge det høyre. Løfter jeg mitt høyre ben betyr dette så mye som «løft på rumpa, vi skal to skritt til venstre».
Kanskje en slags target da eller?? Hahahaha… nei sannelig om jeg vet. Kom gjerne med forslag.

«Kul strategier»

Har du mistet suget i treningen? Er du gått lei eller er du kanskje bare frustrert?
Det er fryktelig lenge siden jeg kjente noe slikt i egen trening. Joda, man kan bli frustrert, men på meg fungerer det litt som bensin på bålet. Er det noe som ikke fungerer slik jeg ønsker skal jeg HVERTFALL få det til! Selvsagt har jeg dager som er bedre enn andre, ja noen dager er jeg en skikkelig surpump og burde kanskje helst ha holdt meg hjemme… men det tilhører sjeldenhetene.

Jeg vet sannelig ikke hvorfor det er slik, at jeg stort sett alltid er klar og gira på hundetreningen. At jeg har svært få «nedturer» mens  andre til stadighet «går lei». Stadig hører jeg om andre som «tar seg fri» en periode for å finne tilbake til motivasjonen. Jeg skjønner ikke hvordan man i det hele tatt kan «ta fri» fra en hobby. Fra jobben JA, men fra hobbyen sin??  Er ikke det noe man gjør nettopp for GLEDEN sin del? Noe som gir en overskudd til resten av hverdagen?
Kanskje er det nettopp det at det ikke lenger er en HOBBY for enkelte? At man tar det hele FOR seriøst? Hele tiden sammenlikner seg selv med andre og lar seg «knekke» om man ikke er «flink nok»?? At man har gått fra å være en glad amatør til tja… å føle på et eller annet press som i virkeligheten ikke er der?? Nei sannelig om jeg vet. Dersom det er noen som kan gi meg et godt svar vil jeg fryktelig gjerne at dere skriker ut, slik at jeg kan sky denne årsaken som pesten! 😉

Amatør kommer fra det latinske uttrykket amare, som betyr å elske.  Jeg rett og slett elsker det å trene hund og derfor vil jeg holde på denne «glade amatør» holdningen!
Jeg holder på med hund fordi jeg elsker å lære nye ting, finne ut av hvordan best mulig tilrettelegge for MIN hund, fundere og planlegge treningen, prøve meg frem og ikke minst føle et samhold med likesinnede! For meg er dette en hobby, den er viktig og gir livet mye mening, men det er og blir en fritidsinteresse. Jeg elsker derimot å bruke tid samt investere i hunderiert og hadde jeg skullet «ta fri»… ja da hadde plutselig mye av det innholdet jeg setter slik pris på i hverdagen blitt borte. Å gå lengre perioder uten trening gjør jeg ikke frivillig 😛

Flere har reagert når jeg har uttalt at det viktige for meg IKKE er å starte, at jeg egentlig ikke noe glad i å konkurrere men gjør det mer enn noe annet for å se om det vi har trent på fungerer i den settingen det var tiltenkt. Om momentene holder selv i lengre kjeder, i et vanskelig miljø, på FØRSTE FORSØK etc etc. Noen blir til og med litt provoserte og lurer på hvordan et menneske som ikke er glad i å konkurrere kan holde på med konkurransesport. Svaret er ene og alene PÅ GRUNN AV ALT DET ANDRE RUNDT! 😀

Jeg lurte et sekund på om det var meg det var noe galt med, helt til jeg leste Mona Kjernholm sin blogg om akkurat dette temaet! Hun skrev i sin blogg at «Visst tävlingarna är kul, men det är resan dit som är huvudsaken och det som ger mig mest.» Å som jeg kjenner meg igjen i dette!!!
Hun deler videre med seg noen av sine «kulstrategier», strategier som gjør at vi selv kan være  aktive og bevisste i forhold til det å forme fram hva vi føler for våre hobbyer, snarere enn det å la ytre faktorer (eller kanskje bare følte slike- uten at de egentlig er der) påvirke for mye.

Hun nevner:
– Det å justere sine målsettninger utifra livets forutsetninger! (tid, jobb, hjem og familie)
– Å finne ting man er fornøyd med!
– Å se hva som kan bli bedre!
– Å omgi seg med mennesker som gir en energi!
– Å omgi treningen med hyggelige innslag/ ting (kaffepauser, det å skravle litt, turer…)
– Fokusere på sånt man har muligheter til å påvirke og mennesker som vil deg vel
– Bruke tid på å fundere over hva man vil ha ut av sin hundetrening
– Være glad for det man faktisk har!

I fare for å bli oppfattet som en hermegås er dette strategier jeg kjenner selv også, og har benyttet meg mer eller mindre bevisst av! Jeg må derimot få tillegge EN ting:
– Å leke masse! Leke og herje med hundene! Jeg kunne nok aldri holdt på med en hundesport som satte begrensninger for leken. Jeg blir rett og slett lykkelig av det! 😀

Så om du har lett for å gå lei, kjenne et slags press, bli frustrert eller har en tendens til å vente på at motivasjonen skal komme rekende på en fjøl.. ja da syntes jeg du skal innføre strategiene ovenfor som en bevisst del av treningen!! Kanskje gleder du til og med noen andre på veien! 😉

Og siden Maximus er en så überkul type skal han få lov til å pryde dette innlegget, til tross for at det dette egentlig er lillebroren sin blogg! 😀

Deilig vinter

Jeg har sagt det tidligere og sier det igjen: jeg bor i et hunde mekka! Etter at jeg flyttet hit til Krokstadelva har det ALDRI vært enklere å trene!
Gutta og jeg ble tatt godt imot og har laget en hel haug nye bekjentskaper, vi har glidd rett inn i en fantastisk treningsgruppe, det kryr av flotte steder å trene på sommerstid- bare stenkast unna heimen og på vinteren har vi Hundeparken.
SÅ utrolig bortskjemte er vi i Drammen brukshundklubb at vi disponerer Hundeparken hele 4 timer- 2 ganger i uken!! Og så kommer det utallige muligheter til Drop-in treninger i tillegg til dette. DET er noe annet enn kalde- eller oppvarmede men våte/klissete parkeringshus! For ikke å snakke om glatte og harde underlag hele vinteren igjennom, noe som setter en stopper for hva man faktisk har muligheten til å trene!!

Nei jeg er virkelig blitt bortskjemt… noe som ikke er utelukkende positivt 😉
For det første gjør det ikke akkurat underverker for generaliseringen å trene innenfor de samme 4 veggene en hel vinter igjennom. Ruta kan liksom bare stå et antall steder… noe hunden finner ut av rimelig raskt. Innendørs dukker det sjelden opp «naturlige forstyrrelser», slike man virkelig ikke får trent nok på. De forstyrrelsene man som fører ikke har noe kontroll på, som bare dukker opp helt plutselig uten at man har fått forberedt seg på de! Som en «løs hund i bakken» eller et barn som kommer på akebrett rett over plassen idet du skal sende ut til en kjegle. DET er forstyrrelser det!! 🙂

Det å ta på seg VARMEDRESSEN, for å trene ute i noen minus grader, har denne vinteren krevd så mye mer enn før.  Huff.. bare tanken på det å fryse av seg fingrene 😦
Det vil si helt til man igjen oppdager at noen minusgrader bare er friskt og godt, når man får inn en knallfin økt en søndags formiddag med en fantastisk gjeng!!  Litt neglesprett gjør vel ingen ting når en barsk labrador oppdager at han faktisk KAN hente apporter til tross for at en hormonell jypling av en Riesenhanne går rundt pisser ned «hele plassen hans», for ikke å snakke om å være så uforskammet at han står og piper opphisset i kulissene!! 😛
Så utrolig godt vi har av å komme oss litt ut av de vanlige treningsrammene! DETTE skal jeg gjøre mye mer av i vinter!! 😀

Under følger bilder tatt av mesterfotograv Lisa Selin:

Ember og meg

Lisa Selin og Dina

Anneli og Otto.
Den hormonelle Svensken 😀

Tine og Aike