Roe ned eller gire opp??

Siv var en snartur innom helgen som var og nevnte i en bisetning at hun lurte på hva hun likte best.. det å roe ned- eller dra opp en hund!?

Jeg har vel bare hatt hunder jeg har måttet dra opp i lydigheten, mer eller mindre.

CIMG0739I voksen alder har jeg bare hatt 3 hunder. Først den skjønne, nydelige curlydamen Luni. En dønn stødig og stabil hund, født ferdig sosialisert og miljøtrent 😛
Hun var en vanvittig behagelig hund å ha i hverdagen, men fy søren hun krevde sitt i forhold til trening.. ja all type trening egentlig 😉
Tanken var i utgangspunktet at hun skulle trenes til reddningshund, men det ga vi etterhvert opp da hun egentlig ikke syntes NOE SOM HELST var verdt det å løpe så mange hundre meter i skogen for.. hverken pølse, pipeball eller biff stroganoff 😉 Hvertfall ikke om det var varmt, eller litt for kaldt.. eller litt for fuktig i lyngen ;P
Vi prøvde oss deretter på jakt, til jaktfolkets forlystelse! Om ikke annet var vi god underholdning da hunden ikke eide hverken jaktlyst eller andre retrieveregenskaper. Hun syntes ikke noe om vann og nektet plent å gå uti dersom det ikke var godt og varmt i vannet. Igjen vurderte hun innsats i forhold til avkastning NØYE før hun gjorde noe som helst..
Lå apporten litt langt ut i vannet kunne hun godt finne på å snu halvveis eller bare se dumt på meg eller skytter. Pipeballen var verdt det å hente 2-3 apporter for, men ikke mer! Nei, man måtte da ha egenrgi igjen til å LEKE med den pipeballen også!
Til syvende og sist forsøkte vi oss på LP, og her ble vi værende. Treningen måtte derimot legges opp etter alle kunstens regler, hun måtte være sulten, uthvilt, ha korte korte korte økter etc. Rett før hun måtte avlives (grunnet blandt annet allergi) hadde hun opprykket til kl3. Men om vi hadde så mye i de 2 øverste klassene å gjøre vet jeg neimen ikke. Det hadde hvertfall krevd at vi hadde startet sparsomt men jobber MYE med kjeder- og konkurransetrening, noe jeg den gang da hverken hadde kunnskapen til å se eller kompetansen til å gjennomføre!

47484_466227329972_529689972_6453101_3535467_n

Et år etter at vi måtte ta forvel med Luni kom Maximus inn i livene våre. Nok en selvsikker og trygg hund, med liten interesse for lek den også.
I oktober 2008, når han var 6mnd gammel, deltok vi på vårt første Maria Brandel kurs og fikk øynene opp for den virkelige verdien av lek, individtilpasset trening, kjeder/utholdenhetstrening og konkurransetrening. Artig å ha en «gammel» blogg å gå tilbake til da jeg har funnet innlegg fra kurset både HER (lek) og HER (litt div om kurset)
Med krum nakke gikk jeg igang med «operasjon lek», et prosjekt som skulle vise seg å vare i 2 år. Jeg lærte mye, blandt annet å ikke henge seg opp i hvilken- og hva slags lek andre syntes du bør bedrive. Har man en litt lavtemperert hund er det viktig å finne ut av hva nettopp DEN hunden foretrekker av leker, på hvilken måte man kan pirre den og dra det ekstra lille ut av hunden. Regler i leken la vi fort bort, ja med unntak av å avlevere leken på et mer eller mindre effektivt vis, slik at vi fort kunne stå klare til ny repetisjon! Etter mye utforskning fant jeg ut at for Maximus var den desidert kuleste leken «sisten», der jeg løp etter han for å få tak i leken, noe jeg i utgangspunktet ble frarådet av mange men som fungerte aldeles utrmerket for oss. Favorittlekene var babyleker- små leker som ranklet og skranglet- noe som gjør at jeg idag er rimelig spent på hvordan det skal gå når vi får baby i hus 😛
Nå skriver jeg meg litt bort her.. poenget er hvertfall at Maximus viste seg å være en roligere hund han også, en lavtemperert hund uten den store interessen for lek. En vanskelig hund å belønne da man hadde så få gode forsterkere til rådighet! Han måtte også gires opp og skulle vi kommet opp i eliteklassen ser jeg for meg at det hadde krevd en hel del kjedetrening og konkurransetrening og beskjedne antall starter!
Allerede som 2åring ble han derimot pensjonert grunnet smerteutslag under trening, men han rakk nå å få opprykk til kl3 innen vi satte kroken på døra.

DSC_1778_redNå skulle man kanskje tro at jeg ønsker meg en høytemperert hund å trene med, nå når jeg skulle kjøpe en hund til og hadde ambisjoner om å endelig komme meg opp i de øverste klassene??
Veldig mange som har hatt hunder med litt lite drivkraft og motivasjon ønsker seg jo dette.. Tenker seg at det skal bli så mye bedre da.. med en hund av den «kvikkere» typen.. Men nei… Jeg liker helt klart best å gire opp! Gi meg heller en litt roligere og mer konsentrert type, som man kan jobbe opp her og der, enn en type som tenner på alle pluggene i rekordfart.

Nå må jeg presisere at jeg ønsker en hund som selvfølgelig er klar for action, en hund som leker godt, er lett å belønne og lar seg engasjere. Noe midt imellom er jo som oftest det aller beste, DET gjelder jo ikke bare hundetype 😉 MEN en virkelig høytemperert hund hadde nok rett og slett blitt for mye for meg! En litt roligere og mer konsentrert type kan lett jobbes opp her og der, mens man med en hund av typen «trykkoker» hele tiden må være så utrolig bevisst. En slik hund bygger utrolig fort skyhøy forventning til visse punkter og momenter om man ikke er obs og forsiktig. Man kan lett få bevegelse på labber og en altfor høy verdi i alle fartsmomenter- eller i de aktive momentene generelt. En slik hund er lett å gire, kan fort bli frustrert og svare med lyd. Det er heftig med høy fart og raske momenter, men om hunden fort mister konsentrasjon eller fort koker over spiller de på en måte ingen trille…
Når jeg har pratet med mennesker som har slike hunder- eller hunder med disse tendensene sier de ofte at det er som å kjøre en formel 1 bil- uten lappen! Jeg har selv kun hatt følelsen av å sitte i passasjersetet, hvorpå hunden har tatt kontrollen over styringen, en eneste gang.. og det var andre gang vi startet eliten. Ingen god følelse skal jeg si dere. En følelse jeg idag har klart i tankene til enhver tid, slik at jeg passer på å balansere treningen bedre!
Jeg følger spesielt to stk hundetrenere med slike hunder, høytempererte altså, og tar av meg hatten for hva de klarer å få til med sine. Ja for jeg er ikke i den minste tvil.. det må være vanvittig utfordrende til tider.
Mona Kjernholm sin Fira og Helene Lindström sin Tarzan er av denne typen hund, dette kaliber. De av dere med slike hunder oppfordres til å følge kanskje spes Helene sin blogg da hun skriver mye om emnet!
Jeg tar av meg hatten for disse utrolig dyktige trenerne! Under følger et klipp av Mona og Fira. Som dere ser en intens hund med MYE heftige detaljer! Men å holde den samlet gjennom programmet har nok krevd MYE trening, både opp imot- og på stevnedagen! Tipper det er et hovedfokus på hver bidige trening!

 

Selv føler jeg at jeg i Ember har fått det som passer megselv helt klart best! Ikke blandt de mest lavtempererte og ikke blandt de høytempererte, men en type «midt imellom» hund. En konsentrert type hund, som jeg i LP’en må legge litt ekstra forventning og kriterie på fart histen og pisten.. men som lett lar seg justere da han er lett å belønne! Ja for det er det som skiller han fra mine tidligere hunder… sammen med det faktum at han er hakket vassere i forhold til energinivå! ! Han er lett å belønne og ergo også lettere å trene, lettere å bygge engasjement og forventning hos. Det er lettere å bygge fart og intensitet der man ønsker- men beholde roen der man ønsker det!  Vi vil nok aldri få de heftigste momentene, med fart det ryker av, men de vil til gjengjeld etterhvert bli stabile og bra da han hele veien har med seg hodet!!
Nei jeg sier det igjen: Gi meg heller en hund jeg må gire noe opp enn en jeg hele tiden må tenke på å roe ned!

Reklame